Dette er bloggen om Ella, og om livet med et ekstremt prematurt barn. Jeg skriver om det å gjennomgå et risikosvangerskap, fødsel, død, og om livet ved en nyfødtavdeling. Videre kommer bloggen til å handle om de utfordringer den nye hverdagen vår gir oss i form av spiseproblemer og eventuell sen utvikling på grunn av skader etter hjerneblødning. Mest av alt er dette bloggen om Ella som har gitt oss et nytt syn på livet, og om alle de gleder og små lysglimt hun gir oss sammen med sine søsken.

mandag 7. oktober 2013

Ella 20 måneder!

I 2001 ble vi foreldre for første gang, til tvillinggutter, Andreas og Eirik. Det ble en tøff lærdom, og absolutt ikke slik det skulle bli. Andreas døde dagen etter fødsel, og Eirik var alvorlig syk med livstruende nyresvikt. Men selv om det ble en tøff start for både han og oss som foreldre, så ble vi en liten familie. Eirik fikk endelig komme hjem etter mange uker på sykehus, og vi tenkte aldri over at han ikke skulle utvikle seg normalt. Han ble fort en sjarmerende gutt med godt humør og smittende latter. Han hadde god appetitt, og var en god, liten klump. Han sa sine første ord da han var 10 måneder, satt alene når han var 8 måneder, begynte å krabbe når han var 11 måneder, og gikk når han var 16 måneder. Kanskje bittelitt påvirket av sin tøffe ankomst til verden, men helt innenfor normalen! Tenk så heldige vi var som tross en tøff start fikk en gutt som utviklet seg helt etter boka!
Eirik 1 måned gammel - fremdeles på sykehuset

Lillesøster kom i 2005 som et skudd etter en helt normal fødsel. Vi ville reise hjem samme dag. Ingen skulle få oss til å være lenger enn nødvendig på sykehuset, men jeg måtte bite i det sure eplet og bli til dagen etter. Å for en glede og komme hjem, til en stolt og kry storebror, og en baby som var helt frisk. Også med henne tok vi det som en selvfølge at hun skulle utvikle seg helt normalt. Og det gjorde hun! Hun sa sine første ord når hun var 9 måneder, satt alene når hun var 7 måneder, krabbet når hun var 9 måneder og tok sine første skritt da hun var 12 måneder. En frisk og glad jente, som tidlig bestemte selv hva og hvordan ting skulle gjøres (på jenters vis). Ennå en gang hadde vi vært utrolig heldige, uten at vi selv helt tenkte over det.

Maren 1 dag gammel og allerede hjemme 


Da vi til all lykke igjen skulle bli foreldre til tvillinger, var naiviteten byttet ut med bekymringer. Vi visste så altfor godt hvor galt dette kunne gå. Og det gjorde det. Jentene måtte tas med keisersnitt over 12 uker før termin for å klare å redde dem. Lille Leah var så liten og medtatt at hun døde rett etter fødsel, og Ella fikk et langt og komplisert opphold på nyfødtavdelingen. Og selv om vi har vært utrolig heldige med våre to eldstes utvikling, så har vi lært at dette ikke er noen selvfølge! Og etter 14 tøffe uker på sykehus, med påfølgende innleggelser og utfordringer har vi lært å sette pris på enhver liten utvikling!

I dag er Ella 20 måneder - 4 måneder fra å være 2 år. Hun kan ennå ikke sitte oppreist alene, ikke krype, ikke stå eller gå. Hun klarer ikke svelge maten sin, og hun kan ikke snakke slik som andre på sin alder. MEN.... hun kan smile det vakreste smil, le den herligste latter, si de søteste små ord. Hun åler seg ivrig på magen etter beste evne, hun ruller både hit og dit for å komme seg frem, og hun viser en slik iver etter å mestre at det er misunnelsesverdig. Vi er verdens heldigste som har blitt valgt ut til å bli foreldre til et barn som gir oss og sine søsken så mye glede og kjærlighet. Og om hun ikke utvikler seg som alle andre, så er hun fortsatt vår Ella! Ella helt perfekt :-)

3 kommentarer:

  1. Nydelige unger Elin, og like rørende å lese historien deres hver gang!

    SvarSlett
  2. nydelige jentå dokkas, hilsen Suzy

    SvarSlett
  3. For en skjønn jente! Må være en utfordring alt dere har vært gjennom, du er sterk og skriver veldig bra.

    SvarSlett